Skrevet av Fredrik J.L. Hagen (Studenter for EU Oslo)

Draugen

Alle barn blir før eller senere skremt av egne foreldre i oppdragelsens øyemed. I uminnelige tider har vi blitt fortalt om hva som vil skje dersom vi ikke adlyder våre foreldre. For våre oldeforeldre som vokste opp i en tid hvor det var lett å skremme barn, kunne få en slik beskjed: «Dersom du ikke spiser opp maten din –  kommer Draugen og tar deg!» Om de spiste maten var uvisst, men at de fikk all næring en voksen mann trengte for å kjempe mot tyske nazister sier litt. Men å skremme barn i oppdragelsens øyemed er derimot blitt vanskeligere ettersom forskning viser at det ikke finne drauger som kryper opp av vannet og kidnapper ulydige barn fordi de nektet å spise den ene potetbiten som fremdeles var igjen på tallerkenen. Men fantasien fikk større spillerom.

Når jeg var barn (ca. 0-5 år) på 80-tallet, fikk jeg og mine venner følgende beskjed dersom vi skulle utfordre skjebnen: «Ikke spis sne – dere kan få mark i magen! De spiser dere opp innenifra!» Nå som vi er voksne med utdannelse, skulle ting ligge til rette for at hverken drauger eller lumske marker i sneen skal kunne gjøre oss noe. Men blir vi spart for skremselspropaganda/skremselsoppdragelse?

Nei! Big time! I Norge har tradisjonen holdt dette gående. De som står for skremmingen er som kjent Nei til EU. De får som kjent nordmenn til å føle seg skyldige. Da vi var små og nektet å spise opp maten kunne våre mødre si at vi måtte tenke på de sultne barna i Afrika. Nei til EU kan finne på å si noe slikt: Spis norsk mat! Tenk på alle de sultne bøndene i norske bygder som kan forsvinne dersom du så mye som tar med deg en pakke kjøttdeig fra Sverige! Og sånn fortsetter det.

Så hva kan vi gjøre med det? Vi kan trøste oss med følgende: At jo mer forskning som kommer, så vil det være klart hva som er myte og hva som er virkelighet. Forskningen viser at det ikke finnes drauger i havet, eller lumske marker i sneen (men derimot kan det inneholde giftige stoffer som følge av sur nedbør), og før eller senere vil folk kunne se at Nei til EU tar feil: Det finnes ikke EU-drauger som drar Norge ned i et vell av ulykker!

Men foreløpig må nordmenn bli fortalt at verden utenfor ikke er skummel i det hele tatt

Skrevet av Erlend Bøe (Leder Troms Europeisk Ungdom)

Tanken om et europeisk fellesskap og samarbeid mellom nasjoner og mennesker i Europa har levd helt siden middelalderen. Etter to verdenskriger som begge hadde sitt opphav i Europa og som begge hadde krevd flere millioner menneskeliv, var flere europeiske land på jakt etter løsninger som kunne hindre politiske konflikter som kunne skape krig mellom europeiske land og resten av verden. Winston Churchill var en av de første som tok til orde for et samarbeid i Europa etter andre verdenskrig. Tankegangen var enkel; Tettere samarbeid ville skape et gjensidig avhengighetsforhold mellom de europeiske landene som på sikt ville føre til vennskapelige relasjoner.

 
9.mai 1950 er en spesiell og viktig dato for alle oss europavenner. Denne dagen for ganske nøyaktig 62år siden ble de første skrittene og den første grunnsteinen lagt for det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Denne dagen la den franske utenriksministeren Robert Schuman frem planene om et tysk-fransk kull- og stålsamarbeid. Hovedideen bak dette samarbeidet var at landene skulle regulere de to ressursene ettersom kull og stål var det man brukte for å lage våpen og annet krigsmateriell. Robert Schumans berømte tale klinger fortsatt i våre ører: ” ”Verdensfreden vil kun kunne sikres gjennom skapende krefter, som står i forhold til de farer som truer den. […] Europa kan ikke dannes på én gang, eller som en følge av en enkel plan: Det kan dannes gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet.”

EU har helt siden startet gått i bresjen for å skape fred, sikkerhet og demokrati i Europa, samt vekst og velstand for Europas innbyggere. Da Sovjetunionen falt og de østeuropeiske landene sto igjen uten noen som helst form for økonomi eller politikk, gikk EU inn for å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen i disse landene som senere har blitt medlemsland i EU. EU er det mest vellykkede fredsprosjektet i verden, og flere har de siste årene tatt til orde for at EU burde få tildelt Nobels fredspris, noe jeg er enig i.

 
EU har også vært viktig for Norge. I de nasjonale folkeavstemningene i 1972 og 1994 stemte det norske folk mot et norsk EU-medlemskap, men det kanskje mange ikke vet er at Norge allerede i 1963 søkte om EU-medlemskap. Dessverre ble ikke dette en realitet ettersom Frankrike la inn veto mot et norsk medlemskap, så i dag kan vi EU-tilhengere være litt småbitre på franskmennene for at de la inn veto og hindret at Norge i dag kunne vært en del av dette europeiske fellesskapet. Men selv om den brutale virkeligheten er at vi fortsatt står utenfor EU og at Norge blir nedprioritert i EU etter sine 27 medlemsland, så er Norge tett integrert og påvirket av EU. Mye mer enn mange nordmenn er klar over. 17.januar i år avleverte et forskningsbasert utvalg Europautredningen – historisk rapport, til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rapporten utredet Norges forhold til EU som innenfor og utenforland. Rapporten slo fast at Norge materielt sett er tilknyttet omtrent 3/4 av det totale EU-samarbeidet, og at Norge er langt mer integrert i samarbeidet enn flere av EUs medlemsstater. EU er viktig for Norge fordi EU er en av våre største handelspartnere, og en handelspartner vi overhode ikke har råd til å miste.

Nei siden i den norske EU-debatten bruker argumentet om at EU er i krise som en av sine hovedargumenter for et nei til norsk EU-medlemskap. Vel, jeg har en liten innrømmelse å komme med: EU har alltid vært i krise og vil alltid være i krise fordi EUs oppgaver er nettopp å løse de krisene som finner sted i Europa. Enten det er en økonomisk krise eller det er en demokratisk krise, så er EUs arbeid å finne løsninger på disse krisene og sette inn tiltak. Spesielt tenker jeg da på den såkalte gjeldskrisen som EU ikke har skapt, men som enkelte av EUs egne medlemsland selv har skapt. Nei-siden har kommet med en rekke billige poenger når det gjelder gjeldskrisen. Men det virker som de overser et sentralt og viktig poeng: EU-landenes reaksjon på dette er ikke mindre EU, men mer EU og mer samarbeid. Dette har selvsagt medlemslandene selv gjort helt frivillig.

 
Det er også spesielt at av 287 rettsakter fra EU, så har 265 rettsakter blitt enstemmig vedtatt på Stortinget. Det vil si at selv de partiene som på Stortinget er imot et norsk EU-medlemskap, har selv stemt for politikk fra EU. Vi blir på alle plan påvirket av EU, enten vi vil eller ikke. Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan være for eller imot globalisering, men i en verden der vi bare kan forholde oss til den. 

 
EU-debatten har i lang tid skapt følelser, uro, frustrasjon, glede og sinne. Men vi kan ikke bare se EU fra lille Norge, vi må huske på at når vi faktisk tar et skritt ut i det store Europa og den enda større verden, så er vi en del av en befolkning på flere milliarder mennesker og deler et areal på flere hundre millioner kilometer. Et fellesskap består av mange små fellesskap, la oss ikke stå utenfor det europeiske fellesskapet, la oss gå inn i varmen. Gratulerer med Europadagen alle europavenner!

Skrevet av Andreas Bjelland Eriksen (Sentralstyremeldem i Europeisk Ungdom og fylkestingsrep. for AP i Rogaland)

Få er uenige i at EU har et behov for en omfattende økonomisk reform. Finanskrise, gjeld og arbeidsledighet utfordrer dagens prosjekt, men har samtidig banet vei for det som kan bli en enda mer handlekraftig union i fremtiden. I den prosessen har blant annet Tyskland og Frankrike fremmet flere forslag til mulige tiltak. Blant dem er forslaget om en felles bedriftsskatt for landene i pengeunionen, og unionen i sin helhet. 

Uenighetene om forslaget er, og har vært, mange. Enkelte land, som Irland, mener at lav bedriftsskatt er helt avgjørende for å tiltrekke seg nye investeringer og har snakket ned forslagene og kravene som er kommet. EU sin tanke er derimot at skatten skal gjøre det enklere for bedrifter å operere i mer enn et medlemsland. I dag må Europeiske bedrifter forholde seg til 27 ulike skattesystemer. Dersom Common Consolidated Tax Base, som forslaget heter, ble innført ville de samme bedriftene ha ett felles skattesystem å forholde seg til, noe som vil kunne skape så vel forutsigbarhet som rettferdighet i det Europeiske markedet.

Forslaget om en felles bedriftsskatt i EU er en todelt problemstilling. For samtidig som den skal gjøre det lettere å drive på tvers av landegrensene, er det ingen tvil om at kommisjonen mener mange medlemsland opererer med for lave skattesatser ovenfor bedriftene. Formen på forslaget er derfor fortsatt usikker, og per dags dato har kommisjonens uttalte hovedmål vært å simplifisere dagens regelverk, samt redusere administrative utgifter. På samme tid råder ønsket om høyere satser, for å øke statlige inntekter. Mens Irland, av grunnen nevnt over, har motarbeidet krav om høyere bedriftsskatt er kommisjonen tydelig på at dette er et nødvendig virkemiddel i de økonomiske reformene av unionen. En endelig og helhetlig europakt må på plass, unionen må finne nye og bedre virkemiddel og blant annet bedriftsskatten bør ligge på et høyere nivå enn hva som for eksempel har vært tilfelle i kriserammede Irland. Slik kan bedre økonomisk styring sikres blant medlemslandene.

Jeg er villig til å ønske en felles bedriftsskatt i EU velkommen, og det kan være et sårt trengt tiltak i et økonomisk terreng det er nesten umulig å manøvrere i. Dersom pengeunionen skal kunne overleve er det ingen tvil om at omfattende grep må fattes, og en helhetlig europakt med fokus på konkurranseevne og tilrettelegging for nytt næringsliv vil være avgjørende. Samtidig mener jeg at unionens medlemsland bør tilstrebe å finne frem til et felles skattenivå for bedrifter. Dette vil bygge opp om unionens fire friheter, skape et mer rettferdig næringsliv og ikke minst styrke det lokale næringslivet som har best forutsetninger for å lykkes. Til slutt vil en slik modell, forutsatt at skatten legges på et nivå normalt for OECD-landene i dag, sikre viktige inntekter for de europeiske statene i de vanskelige årene som kommer.

Skrevet av Anders Høgalmen (Redaktør for vårteuropa.no og 1. nestleder i Europeisk Ungdom)

Tre av fire nordmenn sier nå nei til EU. Dette kunne flere av landets mediahus presentere denne uken, etter at Sentio hadde gjennomført aprilmåling på vegne av Nationen og Klassekampen.  På ja-siden har man i de siste par årene trøstet seg med at bunnen snart må være nådd, og at meningsmålingene ikke kan bli stort dårligere. Vi sa det når vi hadde 30% oppslutning, og så ved 20%. Nå viser de siste tallene 15,2%. Sa nå må vel bunnen være nådd. Eller?

Man trenger ikke være rakettforsker for å adressere den store EU-skepsisen i Norges befolkning den senere tid. Mens arbeidsledigheten i store deler av Europa er skyhøy, og gjelden til enkelte europeiske land er ute av kontroll, er den menige mann i Norge  bekymret over at oljefondet ikke er større enn det er og at bussen har en lei tendens til å være fem minutter forsinket i rushen. Vi har det stort sett godt på oljeberget.

I Brussel har det i de siste månedene versert en gåte som lyder slik:

”En greker, ire og italiener går inn på en bar og bestiller seg hver sin øl. Hvem betaler? Tyskeren.” Det er ingen tvil om at det ikke er særlig sexy å ta barregningen til greske politikere som har levd over evne. I realiteten er at det i alles interesse at det går bra i Europa. Selv om status i Norge må sies å være rimelig bra er vi på ingen måte et isolert paradis. Det er ikke uten grunn at Norge blar opp mer per hode enn Søta Bror i forsøk på å få kontroll på den europeiske gjeldskrisen.

- Hvis det går galt for Europa, er det kritisk for Norge, har finansminister Sigbjørn Johnsen klokt uttalt.

I disse krisetider er det fort gjort å få et inntrykk av at EU er den stygge ulven og årsaken til krisen. Det er i beste fall bare en promille av sannheten. Det er klart at EU burde ha oppdaget at det var ugler i mosen og kommet på banen tidligere. Men når nasjonale politikere bruker penger som fulle sjømenn og lar offentlige utgifter eskalere, samtidig som pensjonsalderen flere steder inntreffer tidlig I 50-årene, vil de færreste klandre EU for dette.

Det jobbes på spreng med å løse gjeldskrisen. Våre naboland i Europa har satt seg rundt bordet i Brussel for å stake ut kursen for fremtidens Europa og før å sørge for at de samme feilene ikke skjer igjen. I Norge har vi nok med oss selv. Vi har satt oss på not attending. Da kan vi ha fullt fokus på Paradise Hotel og andre viktige begivenheter.

Nå som meningsmålingene viser at kun 15,2 % sier ja til EU kan jeg i alle fall trøste meg med at bunnen er nådd. Det er i motbakke det går oppover.

Skrevet av Espen Berg-Larsen (Generalsekretær i Europeisk Ungdom)

EU er ikke bare Norges høyeste forvaltningsorgan – men i praksis er EU Norges høyeste lovgivende myndighet.

Det er snaut tre år til vi skal feire grunnlovens 200-årsjubileum; men hvor er debatten om det norske demokratiets fremtid? Det er i dag bred enighet om at EØS-avtalen er udemokratisk, men hvor vil vi med, og er avtalen holdbar for det norske demokratiet de neste 100 årene?

Til tross for at Norge ikke er fullverdig medlem i EU har Norge et tett samarbeid med unionen. Ikke bare på det økonomiske planet, men på en rekke områder som blant annet den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, justis- og politisamarbeidet, forskning og utvikling, og ikke minst miljøpolitikken.  I løpet av de siste 15 årene har EUs medlemsland, i dag 27 i tallet, utvidet samarbeidet fordi de ser at samarbeid lønner seg.  EU er i dag en internasjonal pådriver for miljø, demokrati, menneskerettigheter og solidaritet. Nøkkelen til suksess ligger i statenes eget ønske om samarbeid, og nettopp det at EU som eneste folkerettslige avtale har blitt backet opp med virkelige sanksjonsmidler. Det europeiske menneskerettighetscharteret er et godt eksempel på dette, der EU-domstolen faktisk er tillagt myndighet, noe som garanterer respekt for menneskerettigheter blant alle medlemslandene. Blant disse finner vi flere forhenværende militærdiktaturer i Sør-Europa og kommunistdiktaturer i Øst-Europa.

Fra å være en ren handelsunion har EU utviklet seg til å bli noe langt mer. Norge har fulgt etter, med et sterkt ønske om å få være med på det meste av EUs politikk – unntatt landbruk, fiskeri og den monetære politikken. Dette har resultert i en rekke avtaler med EU-landene om norsk deltakelse i ulike programmer og byråer. Dette ønsket har vært så sterkt at vi på svært mange områder har sagt fra oss stemmeretten, så lenge vi får være med å leke. Omfanget av avtaler vi har med EU er faktisk så omfattende at den nåværende regjeringen har satt ned et utvalg for å avklare vårt forhold til unionen.

”EU- og EØS-retten berører nesten all norsk lovgivning” sier jussprofessor Finn Arnesen.

I dag deltar Norge i 19 av EUs samarbeidsprogrammer og over 20 av EUs byråer, samtidig som vi ifølge det juridiske tidsskriftet, Norsk Retstidende har over 60 ulike avtaler med EU. Vi godtar mesteparten av lovgivningen fra Europaparlamentet, uten at norske politikere er med i et eneste ledd av beslutningskjeden. Det er riktignok et begrenset antall norske eksperter med i enkelte ekspertkomiteer, men disse er eksperter innen sine fagområder, ikke politikere som har et ønske om å ta vare på våre interesser som nasjon.

Lite i norsk utenrikspolitikk er like myteomspunnet som vårt forhold til EU. Faktum er at 80 prosent av eksporten, og 70 prosent av importen vår skjer med EU landene. Derfor er norske arbeidsplasser avhengig av en stabil og varig tilknytning til EU. Dette er det liten politisk uenighet om i dag, og det er ingen seriøse aktører som vil foreslå å kutte båndene til Europa. Det er imidlertid problematisk at vi i Norge, med lange demokratiske tradisjoner, faktisk ikke har noen medvirkning i store deler av vår egen politikkutforming. Når gjennomsnittlig behandlingstid for ny EØS-lovgivning i Stortinget er 10-15 minutter per nye rettsakt, er det klart at det ikke er rom for en reell behandling. Dette fremstår som en demokratisk katastrofe, som i det minste fortjener en reell debatt.

Det er selvsagt viktig å ta vare på en kritisk sans overfor EU-systemet. Men nettopp fordi vi nyter så godt av dette samarbeidet, og fordi vi faktisk ønsker det, bør vår Europadebatt heller dreie seg om en saklig analyse med mål å forbedre, ikke demonisere og rive det ned slik enkelte politiske aktører i Norge prøver på i dag. Det er påfallende at det eneste vi diskuterer i Norge, når det er økonomisk krise i Europa, er hvor bra eller dårlig EU er, ikke hva som kan være løsningen. Løsningen ble diskutert i EU, og krisen førte de europeiske landene nærmere hverandre enn noensinne. I dag jobber de sammen om felles regler for finansnæringen, bedre sikkerhet for bankinnskudd og instrumenter for å motvirke fremtidige kriser. Tidligere har økonomiske kriser i Europa ledet til utbredt proteksjonisme, og til og med utløst en verdenskrig. I dag er dette utenkelig takket være samarbeid. Et samarbeid vi har valgt å stå utenfor.

Argumentet om at norsk innflytelse i Brussel vil være liten er det samme som å argumentere mot demokratiet i seg selv. Min stemme i et stortingsvalg er liten, men jeg ser på det som absolutt avgjørende at jeg har min stemmerett. Dessuten er det ingen andre folkerettslige avtaler som er underlagt demokratisk kontroll i den utstrekning som finner sted i EU, der nær all lovgivning etter 2009 må godkjennes av det direktevalgte Europaparlamentet. Øystaten Malta kan knapt sies å være av særlig stor betydning i internasjonal politikk, men etter EU-medlemskapet har flere nasjonale politikere der opplevd at de faktisk blir hørt. Gjennom EU har Malta fått en sterkere stemme internasjonalt, og de opplever å bli tatt hensyn til i utformingen av EUs politikk. Norge som utenforland blir ikke engang lyttet til. Sel-saken er et godt eksempel på dette. Da EU-landene ble enige om å forby import av selprodukter, fikk Danmark som medlemsland et unntak fra regelen. Norge fikk ikke med seg hva som skjedde før det var for sent, og som et resultat av dette er norske selprodukter i dag forbudt på et marked med en halv milliard forbrukere.

Det finnes mange problemer som ikke kan løses i kommunestyret i Skjervøy, Kongsvinger eller Ytre Enebakk. Skal vi løse utfordringer knyttet til klima- og miljø, migrasjon, internasjonal finans, og ikke minst bærekraftig utnyttelse av klodens begrensede ressurser så er overnasjonalt samarbeid helt nødvendig. Men det bør skje med vår deltakelse og rett til å bli hørt, ikke som en vasallstat som bare må lyde. Den norske grunnloven er snart 200 år, men den manglende debatten om vår tilknytning til EU og EØS-avtalens virke gjør at jubileet vil ha en lei bismak.

 Innlegget stod også på trykk i Nye meninger (Dagsavisen) 4.  februar.