I forrige uke satt jeg på en kafe og leste Aftenpostens innsiktsfulle artikkel om “Den nye Brusseleliten”. Denne nye eliten er høyt utdannet, snakker to eller flere språk, og har alle betydelige ambisjoner for sine karrierer. De ser på nettverksbygging som en integrert del av arbeidslivet og er helt likegyldige til landegrenser i sin søken etter den perfekte jobben. Det er visst meg.

Jeg blir tvunget til å innse at min mor vokste opp i en annen verden. En verden med Berlinmur, overhengende fare for atomkrig og hull i ozonlaget. Det var aldri aktuelt for henne å ta et studieopphold i Praha, studentpraktikantplass i Barcelona og karriere i Berlin. Hun lærte seg godt engelsk og var fornøyd med det. Høyt utdannet, ja, men ambisjonen var en jobb i Bergens Tidende, ikke The Economist.

Så hva skjedde? Den kalde krigens slutt betydde også slutten på den bipolare verden og begynnelsen på en multipolar verden. Internetts inntog og Facebooks status som møteplass og markedsplass lot oss bygge nettverk, organisere hendelser og selge oss selv raskere og mer effektivt enn før. Du kan selv designe hvem du er. Den stadige tettere integrasjonen mellom europeiske land og opphevelsen av landegrensene gav oss nye språklige utfordringer og muligheter.

I dag er jeg tvunget til å ha flere identiteter. Jeg er selvsagt bergenser. Jeg heier på Brann, er vanntett og liker både fisk, slo og poteter. I gymtimen måtte jeg jogge opp til Fløyen. Like selvsagt er det at jeg er nordmann. Passe selvopptatt, men likevel glad i snille ting som fred, julaften og snø. Jammen jublet jeg ikke for Petter Northug i Vancouver også.

Men jeg er visst europeer også.

Der det for min mor var vanskelig å se noe felleskapsgrunnlag med polakker, spanjoler og bulgarere må min generasjon innse at vi har like mye til felles med dem som en bergenser har med en tromsøværing. Ikke bare deler man felles verdier som demokrati, menneskerettigheter, likestilling, solidaritet, arbeiderrettigheter og miljøvern, men møter også felles utfordringer på disse områdene. Klimakrisen, terrortrusselen, finanskrisen, brudd på menneskerettighetene og diskrimineringsproblemer bryr seg ikke om hvor Svinesundbroen ligger. Så hvorfor skal vi bry oss om det?

Det er disse felles utfordringene som gir meg de mulighetene min generasjon har. Den viktigste muligheten vi har er å bygge et varig felleskap av europeere. Da kan vi løse de utfordringene vi uansett møter sammen og da kan vi se en fremtid med håp og fremgang for hele kontinentet.

Aftenposten karakteristikk av meg som “Den nye Brusseleliten” synes jeg er både fornærmende og flatterende. Den gir både grunn til bekymring og til håp. Det er grunnleggende positivt at europeere kommer sammen for å løse felles utfordringer. Om disse europeerne er unge, engasjerte og kunnskapsrike er heller ikke det negativt. Det er likevel viktig at denne “eliten” er åpen, inkluderende og lyttende i det nye verdensbildet.

Da kan man kalle oss Generasjon: Grenseløs! istedet. Da er jeg en europeer.

(se ekstern lenke)

Det finnes ulike typer motstandere og tilhengere av EU og norsk medlemskap. Man kan ofte få inntrykk av at disse beveger seg som to klart definerte grupper, men for å være ærlig finnes det grupper både på ja- og nei-siden jeg ikke kan fordra. Som den gode EU-tilhengeren jeg er vil jeg gjerne snakke litt om de mest respektløse EU-motstanderne.

La  meg sprekke den store boblen med en gang. Når jeg snakker om respektløse EU-motstandere så snakker jeg om de som faktisk er imot EU. Altså ikke motstand mot et norsk medlemskap i Europa, men motstand mot EU som prosjekt. For min del finnes det i overkant av 80 millioner gode grunner til at slik motstand er respektløst.

Den mest betydelige enkeltgrunnen er at disse samme motstanderne er storforbrukere av nettopp det samarbeidet de er motstandere av. De reiser på ferie uten visum hvor de vil i hele Europa, selv om de gjerne skulle ønske at det ikke var slik. Så drar de hjem og kjøper europeiske matvarer som vi får tilgang på igjennom det indre markedet, som de også er motstandere av. På veien hjem havner de i ulykker og knekker både armer og bein, og får da selvsagt legehjelp uansett hvor de er i Europa, selv om de er motstandere av samarbeidet som har gitt dem dette. Når de senere starter bedrifter eller får seg jobb tjener de penger på varer som selges til 500 millioner mennesker over hele Europa, men er altså egentlig motstandere av det hele. Rundt middagsbordet forteller de barna sine hvor heldige de er som bor på en kontinent med fred, for så å fortelle barna at EU, samarbeidet som har sikret freden i Europa, er en skummel sak. Barna vokser opp og drar på utveksling gjennom EUs erasmusprogram, men da holder pappa kjeft om at han er motstander av dette. Når barna er ferdig utdannet blir de forskere og mottar store deler av forskningsmidlene sine fra EU, men får aldri vite at pappa heller ville sett at de var arbeidsledige.

Jeg kunne fortsatt gjennom en  hel bok, men det har hverken du eller jeg tålmodighet til.

Det var noen grunner. Her kommer 80 millioner grunner til. Nemlig de 80 millioner menneskene som døde forrige gang Europa ikke samarbeidet. Under finanskrisen på 30-tallet jobbet landene mot hverandre helt til den mest ødeleggende krigen i verdenshistorien brøt ut. Under finanskrisen på 00-tallet jobber landene sammen og kom derfor raskt ut av krisen (den økonomiske veksten i Europa er tilbake på før-krise-nivå). Å være motstander av det samarbeidet som har gjort en slik forandring mulig er rett og slett å pisse på historien. Det er veldig respektløst.

Føl deg fri til å være egoistisk, nasjonalistisk. proteksjonistisk, isolasjonistisk og alt annet som kan få deg til å være motstander av et norsk EU-medlemskap. Men hold deg for god til å gå løs på EU som helhet av den grunn.

Du kan vanskelig mene at det finnes for mye samarbeid i verden!

Neppe.

Etter nok en sommer med et utall medieoppslag og en mengde forsider med fokus på utenlandske kriminelles herjinger i Norge er det paradoksalt nok liten eller ingen debatt om Norges tilknytning til Schengen-samarbeidet. Det hører faktisk til sjeldenhetene at noen angriper den hellige grensekua som Schengen har vært helt siden innføringen 25. mars 2001.

Noen angriper imidlertid – og ettersom det er lite jubileum denne uken må det være lov å trekke frem noen av nei-sidas mindre sjarmerende sider. I helgen var det nemlig ett år siden Senterpartiets Per Kristian Skulberg argumenterte for å gjeninnføre passkontrollen ved norske grenser. Utgangspunktet var det Skulberg så som ”fri flyt av kriminelle” inn i Norge.
Skulberg, listetopp for Senterpartiet i Østfold ved forrige Stortingsvalg, innså imidlertid utfordringene dette ville medføre for svenskehandelen – og kom med den geniale ”Østfold-fila” som løsning. Alle biler med skilt registrert i norske grensefylker skulle automatisk slippe forbi passkontrollen ved Svinesund. Lurt.

Exit-Schengen er ikke bare problematisk om en tar i betraktning holdningene som motstandere representerer, men byr også i praksis på en rekke uønskede problemer for norske statsborgere.

Skulle Norge trekke seg ut av Schengen vil nemlig et svært interessant scenario kunne inntreffe. Siden Norge skrev under den nordiske protokollen om passfrihet i 1952, erstattet av den nordiske passunionen 1954, har statsborgere i de nordiske landene kunnet reise fritt over hverandres grenser. Vi har også kunnet bosette oss i hele Norden uten å søke om oppholdstillatelse. Skulle Norge som eneste land trekke seg ut av Schengen er det nærmest utenkelig at den gamle ordningen ville kunne erstatte dagens ordning. Sverige og Finland vil nemlig fremdeles dele yttergrense med Litauen, Spania og Hellas.  Et mulig scenario er altså at vi risikerer å havne tilbake i 1952. Vi vil med andre ord ikke bare miste retten til å reise passfritt i store deler av Europa – vi vil også miste retten vi har hatt siden 1952 til å reise fritt hos våre gode naboer i Sverige, Finland, Danmark og Island (siden 1955).

Nå er det heldigvis slik at Schengen-avtalen er forsvart bak en bred politisk koalisjon, kun fraksjoner i Senterpartiet og Fremskrittspartiet er tydelige motstandere, og med god grunn. At motstanden mot Schengen er liten skyldes flere ting:

• Ola og Kari nyter svært godt av å kunne reise passfritt i store deler av Europa. Vi slipper blant annet unna køer på Gardermoen og andre flyplasser. Hvem ønsker de gamle passkøene tilbake?
• Jens og Gudrun er lite interessert i å måtte vise pass hver gang de skal fylle handlekurvene sine i Sverige. Lange køer på grensene ville dessuten gjort harryturer mindre attraktivt.
• Norske myndigheter ville måtte håndtere en mengde visumsøknader fra personer som i dag får visum automatisk via et annet Schengen-land. Schengen-visumet ville med andre ord forsvinne.
• Norge ville sende et svært negativt signal til omverdenen. Stengte grenser fra vår side ville kunne bli møtt med tilsvarende fra andre land. Enhver “hindring” på vei mot europeiske butikker og bedrifter ville anses som problematisk for norsk eksportindustri (…som allerede sliter med høye produksjonskostnader her hjemme).

I 2010 deltar 25 land i Schengen-samarbeidet. Voksende velstand i Øst-Europa gjør at Schengen vil utvides ytterligere i årene som kommer. Det er åpenbart at dette vil kunne medføre utfordringer i forhold til økt mobilitet blant kriminelle. Løsningen er imidlertid ikke å stenge grensene og stenge folk ute. Løsningen er velstandsutvikling for de 400 millioner som allerede lever innenfor Schengen-samarbeidet og de millioner av mennesker som vil bli en del av Schengen i årene som kommer.

Greit nok, jeg kunne spart meg utropstegnet. Nyheten er ingen nyhet. Det begynner å bli noen måneder siden dette bli annonsert. Likevel er Moods of Norways utflagging et utrolig effektivt eksempel på problemer med norsk utenforskap.

I mange år har Norge i praksis vært EU-medlem. Vi deltar i de aller fleste av EUs programmer, bidrar med øknomisk midler og stiller opp med militære styrker i EUs innstatsstyrke. Hver uke innfører vi flere av EUs rettsakter mot at vi får tilgang på store deler av det indre markedet. Dette har først til en situasjon begge parter kan leve med. EU lar seg ikke plage nevneverdig av at Norge ikke gidder å stemme ved Europaparlamentsvalgene og nordmenn later til å være fornøyde så lenge pengene strømmer inn.

Så enkelt er det likevel altså ikke. Det er ikke noe revolusjonerende ved å påpeke det enorme demokratisk underskuddet ved et utenforskap. Ikke stemmer vi, ikke diskuterer vi, ikke møter vi. Likevel blir resultatet av stemmegivingen, diskusjonen eller møtet gjeldende lov i Norge. Det er ikke demokratisk. Nordmenn er skarpe nok til å se at Nei-til-EU forsøker å lure dem når de påstår at dette er mer demokratisk enn et fullverdig medlemsskap.

Men vi er selvsagt redde for mye. Hva om vi slutter å tjene penger? Vel, nå er selvsagt norsk økonomi i stor grad basert på olje, et område hvor EU ikke har politikk overhodet, noe den vil være både i og utenfor EU, under og etter en finanskrise. Sett bort ifra dette like vi nordmenn tanken på at typisk norske ting har en trygg tilværelse. Men hvor trygg er egentlig den tilværelsen utenfor EU?

Noen tall. Siden 1994 har vi fått en halvering av antall gårdsbruk i Norge, mens Sverige og Finland som EU-medlemmer har hatt en langt mindre nedgang. Fraflyttingen fra Nord-Norge skjer i dramatisk tempo på tross av norsk utenforskap. 80% av norsk eksport går til medlemslandene i EU og redusert kjøpekraft i Europa betyr en nedgang i inntektene til norske bedrifter. Dette tallet betyr forresten at vi er mer integrert i den økonomiske krisen enn de fleste EU-land, selv om vi heldigvis, slik vi ville hatt som medlemsland også, har oljepenger til å redde oss.

Så selvsagt det vi begynte med i dette innlegget. Moods of Norway gidder ikke mer. Å stå utenfor betyr enormt byråkrati, masse papirarbeid og ekstra kostnader. Derfor flytter Moods of Norway hovedkontoret til Sverige. Ingenting jeg sier kan gi et bedre bilde på situasjonen.

Norge klarer seg fint utenfor EU, men ikke mer. Det vil heller ikke være frelse å bli medlem i EU, men det hjelper.

Europeerne trodde de gjorde fremskritt mot en ideel sivilisasjon. Nå er tiden ute, og det gjør vondt.

Sett fra avstand er europeere en selvtilfreds, utakknemlig gjeng. Vant til å bli dullet med fra vugge til grav av verdens mest generøse velferdssystemer skriker de som småbarn når de blir bedt om å gi opp et bare av leketøyene sine. Idet regjeringer over hele Euroa har sett seg nødt til å reduserer støtteordninger og øke pensjonsalderen i kjølvannet av nasjonalse gjeldsproblemer kan man høre indignert sutring og en bølge av protester overalt. “Urettferdig!” tordner Antonis Samaras, den konservative greske opposisjonslederen, denne uken, når han fikk høre om regjeringens planer for pensjonsreform. “Fullstendig urettferdig!” uler Martine Aubry, den sosialistiske franske opposisjonslederen, mot hennes lands forsøk på det samme.

Amerikanske kommentatorer virker spesielt fornøyd med å se europeerene “demontere” sine velferdssystemer, på akkurat samme tid som Amerika omfavner unversielle helsetjenester etter europeisk mønster. For et knapt år siden kunne europeere og deres ledere blande seg opp i amerikansk fri-marked-tankegang og erklære ukontrollert kapitalisme for død og begravet. “Etter å ha hørt på to år med arrogante og selvrettferdige taler om undergangen til den amerikanske kapitalismen,” skriver Walter Russel Mead, en akademiker, “nyter mange amerikanere synet av de klysete europeernes hjelpeløse beslutningsvegring og smerte over kontinentets selvpåførte sår i det stille.”

Kan det likevel tenkes, at bak Europas smålige fremskrittspjatt om rettigheter og støtteordninger er det noe mer fundamentalt som foregår? Årsaken til at europeere later til å slite med tanken på arbeide mer og motta mindre fra staten later til å være et signal om en plutselig slutt på mange tiårs marsj mot et stadig med sivilisert samfunn; kort sagt, slutten på fremskrittet.

Byggingen av velferdsstaten er en del av en europeisk fortelling som skiller sivilisasjonen fra kaos. Ta Frankrike for eksempel, et land som, i velferdsspørsmål, ligner mer på middelhavslandene enn sine mer nordlige naboer. Nedfellingen av nye rettigheter i loven, som et symbol på fremskritt mot et bedre samfunn, begynte like etter den første verdenskrig. I 1919 begrenset Senatet arbeidsdagen til åtte timer. Leon Blum innførte to ukers betalt ferie for alle arbeidere i 1936. Francois Mitterrand utvidet dette til fem uker tidlig på 80-tallet. Han introduserte også pensjonsalder på 60 år og 39-timers arbeidsuke. Aubry reduserte dette til 35 timer for bare ti år siden. Gjennom stradig fremskritt som reduserte antall timer man måtte jobbe og år man jobbet gjennom livet lot samfunnet til å gå mot et slags indeel, et drømmesamfunn med rosé-vin og strandstoler til alle. Dette passer til Frankrikes sans for sekulære revolusjoner, et stadig fremskritt framover, uansett konsekvensene, som “en endeløs kortesje på vei mot lyset”, som Jules Ferry, en pedagog fra det 19. århundret sa det. Selv President Nicolas Sarkozy, som vanligvis avskyr abstrakte ord”, har snakket om “sivilisasjonens politikk” og bedt økonomer om å måle vekst i form av lykke, ikke bare penger.

For å si det enkelt: Om Europa står for noe så er det rettferdig behandling for alle. I denne tankegangen er det å garantere en komfortabel pensjon like viktig som å forby barnearbeid eller å gi kvinner stemmerett. De er ikke valgfrie rettigheter, men beviser på en sivilisasjon. Slike sosiale preferanser er det Europa står for og det er dette som gjør Europa anderledes enn Amerika. Europa er kanskje ikke lenger en stormakt eller en militærmakt. Kirkene er tomme og de spirituelle fibrene er svake. Kontinentet er ikke lenger i frem på oppdagelser eller økonomisk vekst. Men det vet hvordan det skal ta vare på sine syke og sine eldre, ta lange lunsjpauser og ta fri fra kontoret i juli. Den kalde fornemmelsen av at slik fremgang er over skaper sinne, fornektelse og sjokk.

Kanskje har idealet med fremskritt vært en myte lenger enn europeere flest liker å innrømme. Oljekrisen i 1973 var Europas først alarmklokke. Siden den gang har mange land skapt en illusjon av stadig fremskritt gjennom å ta opp enorme lån for å finansiere velferdsstaten. Nylig har de svakere landene i eurosonen gjemt seg bak Tyskland høye kredittverdighet og lave renter for å bygge en livsstil som de ikke hadde råd til. Det var denne livsstilen som ble sprengt av den greske krisen for noen måneder siden.

Å takle slutten på fremskrittet handler på mange måter om å konfrontrere myten. Dypt inne visste nok europeerne at de ikke kunne leve for mer enn de hadde råd til i all evighet, selv om det krevde tyske pekefingre for å få budskapet frem i lyset. Greske, spanske, italienske og franske fagforeninger har arrangert protester og streiker – seks sålangt bare i Hellas. Men regjeringene gjennomfører reformene likevel. De siste protestene i Hellas, Spania, Italia og Frankrike har ikke fått særlig mange ut  gatene. Når de ser turbusser med store grupper av spreke 60-åringer i Hawaii-shorts på rådhusplasser og utenfor historiske katedraler vet de at noe er galt. På tross av de drastiske kuttene og ydmykelsen av krisepakken mener fremdeles over 50% av grekerne at George Papandreou, den greske statsministeren, gjør et god jobb.

Å akseptere at fremskrittet har vært en illusjon er bare et skritt. Å ende adferd er et helt annet. Frem til å nå har Europa satt sine verdier foran vekst. I virkeligheten var ikke 35-timers uken noe fremskritt, men tvert imot en bremse for skaping av arbeidsplasser og en pådriver for flytting av industri til land med lavere kostnader. Franskmenn har kanskje fått mer fritid, men de har lite penger til å gjøre noe med den fritiden. Pensjonsalder på 60 når eldrebølgen slår inn er ikke et tegn på fremskritt, men en ondskapsfull spøk mot neste generasjon. Krisen i Europa har avslørt denne hyklerske oppførelsen. Det kommer nok fortsatt til å ta tid før europeere konkluderer med at de må inngå kompromisser med idealene sine for å sikre den veksten de trenger for å opprettholde det de kan av livsstilen sin. Men om de gjorde det ville det være et virkelig fremskritt.

Fritt oversatt og utvidet for ikke-kommersielt bruk med tillatelse fra The Economist.